Jeg tenkte å ta for meg noen egne refleksjoner og meninger, når det kommer til hvordan jeg noen ganger oppfatter og opplever mitt eget land. Jeg skal prøve å skrive innlegget på en slik måte, at det ikke oppfattes som en ensidig kritikk av moderlandet – og jeg håper de som leser dette kan gjøre seg opp egne meninger og kanskje selv reflektere over det jeg skriver. Det er nok flere med meg som mang en gang har tenkt de samme tanker, men det er noe med å fronte det som kanskje ikke er politisk korrekt å si eller mene. Jeg tror vi som nasjon snart må ta et oppgjør med oss selv, og dette gjelder alt fra den politiske toppledelsen, idretten, næringslivet og den menige mannen i gata. Det er «typisk norsk å være god» sa en tidligere norsk statsminister, men hvor langt skal vi strekke dette – og hva gjør slike ytringer med oss som nasjon og mennesker. Det siste jeg skrev, har jeg ikke som målsetting å gi noe svar på her og nå – og jeg tror dessuten ingen har noe klart svar på det heller.

Gode resultater innen idrett

Jeg velger å starte med idretten som vi har all grunn til å være stolte over, for det er ikke noen tvil om at Norge gjør seg godt bemerket inne mange idrettsgrener. Det at det er vinteridrett vi gjør det best i, har vi lange og gode tradisjoner på. Hvis vi ser på de beste sesongene innen langrenn og til tider alpint, ja så har det for andre land sitt vedkommende nesten vært nytteløst i medaljekampen.

Ikke lenger bare vinteridrett

Men vi har etter hvert også gjort oss mer og mer synlige, også når det kommer til annen idrett – hvor kanskje sykkel og golf er det første jeg tenker på. Det at vi er et lite land i nær sagt alle sammenhenger, gjør jo våre resultater enda mer imponerende og oppsiktsvekkende i en del sammenhenger.

Ikke lenger bare vinteridrett

Det at vi har gode og til dels godt synlige og profilerte idrettsutøvere, er uten tvil god reklame for landet vårt. Men hvordan vi omsetter og håndterer internasjonal suksess på idrettsarenaen, tror jeg er avgjørende viktig for at det faktisk skal være noe vi kan bygge videre på senere – og ha et positivt utbytte av på sikt. Det er fort gjort å bli selvgode, og som jeg nevner innledningsvis har vi kanskje nådd denne grensen for lenge siden.

Idrettsstjerner er forbilde for barna

Dette er kanskje det aller mest viktige med all idrett, nemlig det at barna våre ser opp til de kjente idrettsnavnene i enda større grad enn vi voksne gjør. Jeg skal være forsiktig med å komme med noe bastante meninger i denne sammenheng, for jeg ser mye bra som skjer på dette området – men vi må ikke glemme breddeidretten og at det skal være plass til alle uansett nivå og ferdigheter. Mange av dagens idrettsstjerner, var faktisk ikke naturtalent eller best i klassen når de var barn. Dette tror jeg kan motivere mange av dagens barn, til å jobbe videre for kanskje en dag bli blant de beste – og om de ikke når målet så har de i alle fall hatt det moro underveis.